hanna jøssing » Rett fra hjertet » Spiseforstyrrelsen: del 1

Spiseforstyrrelsen: del 1

Jeg tenkte å begynne å fortelle dette i helt feil rekkefølge. Akkurat nå er jeg innlagt på psykiatrisk avdeling for ungdom. Dette høres jo helt uvirkelig ut når jeg sier det, men jo - det er faktisk sant. Jeg er innlagt, og har vært det siden torsdag, altså dette er min 5. dag her. Jeg tenkte rett og slett å starte å fortelle historien min her. Om hvordan det er å være innlagt. Og når man skal skrive en så personlig historie, og publisere den sånn at hvem som helst kan lese den, er det viktig at jeg prøver så godt jeg kan å være forsiktig med hva jeg skriver. Dette er nesten litt skummelt, fordi man vet aldri hvordan det man skriver på nett kan påvirke andre, og hvordan det kan endre andres syn på meg som person. Men jeg skal prøve så godt jeg kan.

Meg akkurat nå: sliten, trist, glad, ulykkelig, lykkelig, ufornøyd, fornøyd, umotivert, supermotivert, forvirra, målbevisst, usikker, viljesterk, svak, sint, skuffa, stolt og livredd på samme tid.

Det at muligheten var der for at jeg kunne bli innlagt har jeg fått høre ca. tusen ganger. Det har gått inn det ene øret, og ut det andre. Jeg har ikke tatt det seriøst i det heletatt. Jeg har ikke tatt spiseforstyrrelsen seriøst i det heletatt før nå nylig heller. For det er ikke lett. Når man selv ikke ser at man blir tynnere, og kanskje er sykelig tynn, hvordan skal man da klare å tro på at man trenger hjelp? Og hvordan skal man klare å tro på at det man driver med ødelegger kroppen og helsa? Spiseforstyrrelser er rett og slett så vanskelig å forstå seg på, både for "offeret" selv, og for de rundt. 

Men ja, jeg fikk ihvertfall helt sjokk da jeg fikk vite at jeg virkelig skulle bli innlagt. Jeg fikk vite det 30 minutter før vi måtte dra, og reagerte først med å gråte, og etterpå satt jeg der bare stiv som en stokk. Jeg vet ikke helt hva jeg følte, men jeg tror det var sinne og irritasjon - selv om jeg var ganske likegyldig. Jeg gikk helt stille rundt i huset og pakket med meg de nødvendigste tingene mine, og reiste bort med en visshet om at det ville være minst 14-dager før jeg skulle komme hjem igjen. Og sånn blir det nok.

Ihvertfall ble jeg utrolig positivt overrasket over institusjonen. Jeg ble tatt godt imot, snakket med litt forskjellige folk og ble tildelt et rom. Det er utrolig mange rare "regler" her, og i starten er det veldig uvant. Det er også veldig mye, og ofte mat. Eller, for meg føles det ihvertfall sånn, med tanke på at mengden mat økte så betydelig på så kort tid. Det gjør rett og slett vondt i kroppen, men jeg vet jeg må. Og det har gått mye bedre enn forventet. Jeg er ikke redd for å spise, men problemet ligger heller i det at det gjør vondt - fordi det er uvant for kroppen min.
Ellers får jeg såvidt lov til å bevege meg. Frem til nå har jeg fått en 15 minutters gåtur hver dag (fra i dag av x2). Det er helt utrolig hvor fort de 15 minuttene går, og hvor stor pris man setter på dem i en sånn situasjon. Jeg må bokstavelig talt sitte helt stille nesten hele dagen. Det er faktisk litt deprimerende, men jeg har til gjengeld fått meg en ny hobby. Jeg har begynt å strikke faktisk, og det er utrolig hvor fort det går når man har så utrolig lite å gjøre - så det blir nok en laang og fin hals til vinteren. He-he.

Til slutt vil jeg bare si at jeg tror dette er bra for meg, og at det går over all forventning. Selvfølgelig er det tungt, trist og vanskelig til tider, men jeg har det bra. Og jeg skal få det bedre. Jeg skal få et normalt liv igjen - for det er målet. Og jeg anbefaler ALLE som har problemer om å søke hjelp, og ikke være redd for det. For det er verken så skummelt eller tabu som man kanskje tror.

(Kalte dette innlegget for del 1, fordi jeg kanskje muliggens skriver mer om dette temaet fremover.) 

11 kommentarer

skraatak85

22.07.2013 kl.17:57

Lykke til! Berømmer deg som vil blogge åpent om det.

Thea

22.07.2013 kl.18:05

Du er så sterk, stå på!:-)

Maria

22.07.2013 kl.20:58

Du skal vite at både bloggen din, men spesielt DU har gjort stort inntrykk på meg og mine spisevaner. Jeg har satt meg som mål å spise mer enn det jeg gjør nå. For jeg er ganske sikker på at jeg ikke har en spiseforstyrrelse, men sjansen for at jeg kunne ha fått det i nærmeste framtid var der. Tusen takk for at du skriver så åpent om dette, du skulle bare visst hvor positivt det har påvirket meg. Ellers vil jeg bare si at du virker som ei fantastisk jente som jeg skulle kjent i virkeligheten, og at du aldri må gi opp - for nå er du på den rette veien <3

Kristoffer

22.07.2013 kl.22:12

22.07.2013 kl.22:24

Tusen takk for at du velger å dele dette! du er utrolig strerk og inspirerende, når jeg leste dette fikk det meg til å tenke at jeg må legge om på mine egene spisevaner og begynne å høre når alle rundt meg sier at jeg har blitt for tynn og må spise mer! dette klarer du Hanna! setter stoor pris på at du skriver inlegg som dette

hanna

23.07.2013 kl.10:45

skraatak85: tusen tusen takk!

hanna

23.07.2013 kl.10:45

Thea: tusen takk! :-)

hanna

23.07.2013 kl.10:48

Maria: Åh for en herlig kommentar! Er livredd for at det jeg skriver skal påvirke noen "omvendt", så det var utrolig betryggende å høre. Og jeg er kjempeglad for at du har satt deg som mål å spise mer. Fordi det jeg går gjennom nå håper jeg virkelig du slipper! Og det er veldig veldig viktig å prøve å få snudd før det er for sent! Lykke til <3 og tusen hjertlig takk for superhyggelig kommentar!

hanna

23.07.2013 kl.10:50

Anonym: Så hyggelig å høre! Tusen takk :-) og ja, ikke rot deg inn i dette tullet!!!!! lykke til selv <3

Karoline Ohr

26.07.2013 kl.21:33

Jeg synes du fikk fram dette inlegget på en god måte, med tanke på hva innlegget kunne gjort med andre. Ønsker deg lykke til videre på veien, du virker som ei fantastisk jente :)

hanna

26.07.2013 kl.21:49

Karoline Ohr: tusen tusen takk! åh det varmer <3

Skriv en ny kommentar

hanna

hanna

17, Rissa

Jeg heter Hanna, er 17 år og bor i Trondheim. Jeg blogger om både vanlige og uvanlige ting. Kontakt: hjablogg@live.no Follow my blog with Bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits