hanna jøssing » Rett fra hjertet » Bli frisk for faen!

Bli frisk for faen!

Jeg ser for meg at livet er en slags strak veg, med masse avkjørsler man enten kan velge å kjøre seg inn i, eller kjøre forbi. Selv om man noen ganger faller for fristelsen, og velger en annen vei en planlagt av og til - finnes det alltid en vei tilbake på rett spor. Det er vanskelig å holde seg på denne strake "livsvegen", men det går. Det går om man vil nok. Man kan ikke regne med å alltid være sterk nok til å holde seg på plass, men heldigvis er veien sjeldent uoverkommelig lang tilbake.

Jeg må innrømme at jeg er utrolig lei av å havne på villspor nå, men jeg klamrer meg fast så godt jeg kan. For jeg vil så utrolig gjerne.

Jeg føler det er lett å si at alt er mye bedre, og det er lett å si at alt er helt annerledes enn det har vært. Jeg har bare vanskeligheter for å forstå meg selv av og til. Lurer jeg meg selv? Lurer jeg alle rundt meg? Er ting egentlig så annerledes nå? Alt jeg vet er at jeg er mye mer klar over min egen situasjon nå, og at jeg vet hva som skal til - og jeg vet hva som kan holde meg på den rette vegen. Og jeg klarer å skille mellom friske og syke tanker.

Ofte tenker jeg at jeg skulle ønske jeg ikke hadde noe mellom ørene, og at jeg bare kunne få fred fra alt som foregår der oppe. Noen ganger får jeg heldigvis det, og det er ingenting som er bedre enn det. Jeg håper at jeg en dag bare kan klare å ta livet skikkelig med ro, jeg må bare finne den riktige veien først. Og den var ikke så lett å finne som jeg trodde, men jeg vet ihvertfall én ting helt sikkert: jeg gir ikke opp før jeg har funnet den.

Ihvertfall gleder jeg meg til å stå opp i morgen, fordi det skal bli en fin dag. Sådetså. God natt ♥

20 kommentarer

bolle

02.12.2013 kl.21:10

<3

Funkyman

02.12.2013 kl.21:40

❤️

02.12.2013 kl.23:37

Please stop vining and seek atention where ever you turn

hanna

03.12.2013 kl.02:25

Anonym: takk for tipset, luring!
til at dette er en kamp jeg tar hver dag synes jeg ikke jeg "viner" så mye akkurat, har vell verken blogget eller oppdatert om dette temaet på over en mnd, verken på bloggen elr insta :)

Frida Vollan

03.12.2013 kl.09:06

du vil klar det hanna <3

03.12.2013 kl.09:39

"fordi det skal bli en fin dag. Sådetså"

åh <3 stå på!!

03.12.2013 kl.21:28

Så at du hadde delt historien din på ungdomsperioden, sterkt gjort og du er en sterk person :) <3

Maria

03.12.2013 kl.23:38

Ikke hør på anonym Hanna, mest patetiske kommentaren æ har lest.

Åh så sint æ blir på sånne unødvendige kommentara!

Ingen som e nødt til å gå innpå verken bloggen eller instagrammen din hvis dem ikke har lyst. Det her e din blogg, din hverdag og æ tror faktiskt det e bra at du skriv og dele tanka, det kanskje hjelpe i prosessen til å bli frisk.

Æ hare bare lyst til å gi dæ en klem (selv om du ikke engang vet hvem æ e) håpe det blir bedre snart. Du e kjempefin og en sterk person, ikke la dem dumme tankan ta overhånd! :)

hanna

04.12.2013 kl.06:45

Maria: <3

hanna

04.12.2013 kl.06:45

Anonym: <3

Camilla Elde

10.12.2013 kl.00:35

ååh du skriver så utrolig bra, jeg må si jeg beundrer styrken din helt ekstremt! Jeg har sagt det før men du er en så utrolig inspirerende, motet, styrken og stilen din. Det sjokkerer meg at du ikke ligger blandt topp 10 på topplista!

hanna

10.12.2013 kl.05:37

Camilla Elde: !! tusen takk <3

Maria

10.12.2013 kl.15:21

Kan du ikke skrive litt om pulsklokken du kjøpte? Er den bra? Hvilke funksjoner har den og hvordan bruker du den?(måler den hvor langt du springer, makspuls osv...) Vurderer å ønske meg en til jul.

10.12.2013 kl.20:23

hei :) jeg er en jente på 14 år, snart 15. Fant bloggen din på ungdomsperioden.blogg.no og vil bare si at jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg beggynte å lese denne bloggen i dag og jeg vil bare si at den har hjulpet meg mye allerede. Nå føler jeg på en måte at det er en annen jente som har det som meg og at vi kan bli friske sammen. Jeg har spiseforstyrrelser akkurat som deg. Heldigvis er jeg på bedringens vei nå. Jeg jogget 2 (to timer til sammen) ganger om dagen og spiste kun litt middag og innimellom en frukt til frokost. Son som jeg har sett du har skrivd i andre innlegg så er/var jeg akkurat som deg. Jeg følte meg sliten hele tiden. Jeg beggynte plutselig å gråte på skolen fordi jeg var så sliten så dro hjem. Læreren merket at noe var galt. Jeg fikk store søvnproblemer og sov ikke mere en 5 timer hver dag. Jeg ble også veldig mer iritabel og spessielt hver gang temaet mat kom opp. Som for eksempel "Du har blitt tynn, spis mer!" eller "slutt å tren så mye herregud". Jeg ble også mye mer avsosial og fant aldri på noe med venner lenger fordi det forhindret meg i å trene. Innimelom kunne jeg bare sitte på rommet mitt å gråte fordi jeg var så sliten og bare ville slappe av og spise. Jeg gikk altid sulten. Jeg var livredd for å legge på meg. Sånn gikk det i en god del måneder, men til slutt når jeg mistet mensen og fikk utrolig dårlige bein(beinskjørhet) så innså jeg at jeg måtte stoppe. Mamma skulle sende meg til legen, men heldigvis skjønte jeg selv at jeg måtte skjerpe meg uten hjelp fra legen. Jeg viste jo selv at jeg var tynn, selv før jeg fikk spiseforstyrrelsene visste jeg at jeg var tynn. Jeg hadde altid syns jeg hadde perfekt kropp før jeg fikk spiseforstyrrelser. Grunnen til at jeg fikk det var fordi jeg gikk opp en del den vinteren. Det var ikke så rart ettersom jeg spiste noe søtt hver eneste dag og var absolutt aldri i aktivitet. Det var en periode jeg var utolig deprimert og spiste mye mat for å på en måte fylle tommerommet. Men når jeg dro på ferie til italia i noen dager og så meg selv på bildet, da så jeg at kroppen hadde forandret seg en god del. Da tenkte jeg at når skommeren kom og jeg skulle ned til tante i kroatia, så skulle jeg bli tynnere for det blir jeg hvert år når jeg er der. Jeg spiste kunn 3 måltider om dagen, badet og svømte mye og gikk tur med hunden til tante hver dag. Og jeg ble mye tynnere. Men det var tynnere på en sunn måte. Jeg så sterk ut. Etter at jeg kom hjem til Norge igjen ville jeg bare gå ned rundt to kilo til for å bli perfekt. Men treningen tok helt av. Jeg klarte ikke slutte og beggynte å spise mye mindre. Plutselig ble jeg livredd for å legge på meg og bli tjukkere. Og det var der alt startet.

Jeg ble bedre ved at jeg rett og slett tvingte meg selv til å spise mer mat. Jeg måtte nesten klype meg selv hvis jeg holdt på å droppe de tre måldidene jeg hadde satt opp som jeg måtte spise. Jeg gikk opp i vekt fort. Det gjorde meg veldig trist men så til slutt kastet jeg vekta rett ut av døra. Jeg ville ikke la den styre livet mitt lenger. Jeg så på kroppen i min i speilet to uker etter at jeg hadde beggynt å spise 3 måltider hver dag. Jeg tok bare en halv time jogging hver dag og bytta ut en del anen jogging i uka med styrke. Når jeg så på kroppen min så jeg på meg selv at jeg hadde lagt på meg litt. men det var på en posetiv måte. Jeg så MYE friskere ut og sporty. Ja jeg hadde lagt på meg, men kroppen hadde jo fortsatt ikke forandret seg. Beina var fortsatt like tynne og det var magen også selv om man kunne se at jeg hadde lagt på meg. Men som sakt så så jeg jo MYE bedre ut. Til og med søsteren min kommenterte det. Jeg er utrolig glad jeg ikke lar vekten styre livet mitt lenger, men at jeg heller er på at kroppen ser sunn, tynn, fin og sporty ut. Men problemer er bare at nå er jeg aldri sulten mer. Jeg har fucka opp hele systemet mitt så nå kan det gå en hel dag og jeg har bare spist 3 pannekaker fordi jeg merker ikke at jeg er mett eller sulten mer. Prøver å tvinge i meg mat men det er vanskeig når man nesten aldri er sulten. Innimellom kommer de gamle tankene tilbake om at jeg ser helt forjævelig feit og stygg ut og at jeg får en stor trang til å ta frem vekta igjen, men det blir bare bedre heldigvis. Oy, dette ble en lang tektst! sorry, men måtte bare få ut følelsene mine som jeg abrolutt ikke har delt noen andre steder en her. Men poenget mitt var engentlig at jeg lover det at livet blir mye bedre og at det er flere som har det som deg! Nå sover jeg normalt og har slutta å være en som planlegger hver eneste dag også er jeg mye mindre irritabel. Selv om tankene fortsatt er der og jeg er ikke helt sikekr på om de noen gang år helt bort. Men jeg tror du klarer å bli helt frisk igjen! Stå på! Dette klare du!

(det ble kanskje en del skivefeil osv. men sl\krev det i full fart)

hanna

11.12.2013 kl.07:52

Maria: Du starter den når du begynner treningsøkta, og trykker "stopp" når du er ferdig. Den måler puls under hele økta, og til slutt viser den tid, makspuls og kalorier forbrent :-)

hanna

11.12.2013 kl.08:00

Anonym: Oi! Det går mye bedre med meg ihvertfall, og det at jeg gikk til lege, fikk hjelp av BUP, psykolog og nå har fast oppfølging av lege hver uke har hjulpet mye. Uansett hvor lite "ille" det er for deg nå vil je anbefale deg å få hjelp/oppfølging på et vis. Som du sier "er ikke tankene helt borte" og spiseforstyrrelser går veldig opp og ned, så en fast oppfølging tror jeg uansett hadde vært smart. Det at du ikke føler deg sulten lengre er jo utrolig skummelt, i og med at du av og til "glemmer" å spise. Det høres kanskje litt ut som at det er spiseforstyrrelsesstyrt. Så ja, gå til helsesøster eller en helsestasjon og snakk om problemet ditt. Dette er ikke noe bare DU kan ha ansvar for!
Uansett fiiint å høre at det går bedre, håper du også blir helt frisk snart <3 God jul!

Kristine

11.12.2013 kl.08:44

God morgen:)

Jeg vil bare skyte inn en liten setning eller to, som du sannsynlig egentlig vet, men likevel.

Å komme seg ut av en spiseforstyrrelse skal ikke være behagelig og lett. Det er umulig å komme seg ut av den på en god måte faktisk. Du må alltid gjøre nøyaktig det motsatte av hva spiseforstyrrelsen sier. Sier en stemme i hodet ditt at du har spist for mye og dermed på løpe en ekstra mil i morgen, ikke gjør det!! Sier stemmen at du ikke kan spise senere enn 18.30, ta deg en matbit 2000! Det skalvære vondt, men det er verdt det til slutt. Det er vanskelig å føle det er sant, og vanskelig å vite hvordan det er å leve uten en spiseforstyrrelse, "den er jo så trygg", men du vil finner avdøde et, og du vil også komme dit hvor du kjenner det var verdt det og du ikke lengre forstår hvordan du kunne behandle deg selv på denne måten.

Et godt tips som hjalp meg mye var å hele tiden tenke at jeg skal behandle meg selv som om jeg var min beste venninne. Snakk tips eg selv som om du var din beste venninne, søsteren din eller en annen person du bryr deg om. Vil du at venninnen din skal spise et eple til frokost, trene to ganger daglig og bryte ned kroppen sin betraktelig? Tror ikke det. Spis det du ville servert hun on du skulle laget hvert måltid til henne!

Har du testet deg for benskjørhet? DEt er nesten 100% sikkert du har fått spor av det til nå, og det vil du IKKE ha så ung som du er.

Beklager hvis detble mye, men hjertet mitt står så nært jenter som sliter med dette....

Ønsker deg alt det beste! Send gjerne en Mail om ønskelig :)

hanna

11.12.2013 kl.10:01

Kristine: Åh, takk og takk! Fornuftige tips, tror jeg må sende deg mail :-)
Tok nettopp en test som måler vekt/fettprosent/bmi/beinmasse og det viste seg at jeg hadde mindre beinmasse enn vanlig :-(

Linn

28.12.2013 kl.21:50

Du er ei så tøff jente, Hanna <3 Du kjemper en kamp ingen kan forstå uten at de selv har vært der, eller leser om andre som beskriver den, slik du gjør. Det er viktig også for andre som strever med den samme djevelske sykdommen å lese dine tanker. Du hjelper andre samtidig som du hjelper deg selv. <3

Jeg ønsker deg masse lykke til videre, måtte du greie å komme på rett spor igjen. En dag, en dag. Det kommer til å skje <3 Veien er bare litt kronglete og bakkete...

Varm klem

hanna

30.12.2013 kl.01:23

Linn: <3

Skriv en ny kommentar

hanna

hanna

17, Rissa

Jeg heter Hanna, er 17 år og bor i Trondheim. Jeg blogger om både vanlige og uvanlige ting. Kontakt: hjablogg@live.no Follow my blog with Bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits