Hadet, bloggen

Har vel strengt tatt ikke blogget her på veldig lenge, men nå legger jeg altså ned denne bloggen for godt. Har vel blogget her av og på i 6 år ca. (!! har slettet to år av arkivet) noe som er litt sykt å tenke på. Arkivet er fult av pinlige, morsomme og rare ting og minner, så jeg kommer nok ikke til å slette den. Faktisk er jeg kjempeglad for at jeg har brukt så mye tid på denne meningsløse hobbyen, for det er veldig gøy å se tilbake i arkivet. Bloggen har jo faktisk vært en stor del av hverdagen min i mange år, og selv om jeg aldri har vært en skikkelig topplisteblogger, har jeg faktisk lært og fått erfart en god del ting takket være denne greia.

Jeg har det ihvertfall veldig bra, til tross for at dette året har vært ganske turbulent for min del. Til gjengjeld har jeg lært og erfart en hel del, vokst, blitt sterkere og mer sikker på meg selv. Faktisk tenker jeg ofte på at jeg har vært heldig, fordi ting har gått så utrolig fort. Det er utrolig rart å tenke på, men for akkurat ett år siden så jeg sånn ca. akkurat lik ut som jeg gjør i dag (samme vekt) - det er ingen fysisk forskjell - men den psykiske forskjellen er enorm.

Alvorlig psykisk syk og ulykkelig vs. lykkelig.

Altså, på det første bildet hadde jeg halvveis kommet til bunnen, jeg var ikke meg selv, hodet mitt var et kaos og jeg ser nå at verken jeg eller kroppen min hadde det bra. Jeg var på god vei til å gjøre vondt verre, og jeg var langt ifra fornøyd med meg selv. På bilde nummer to derimot er jeg ca. dobbelt så glad, takknemmelig, avslappet og fornøyd med meg selv. Jeg tenker på, og bryr meg om normale ting - jeg har et sunt og friskere hode, jeg kan være mer spontan, jeg kan gå ut i shorts i sola uten å fryse ihjel, jeg kan sitte på en stol i flere timer uten at det føles ut som at jeg sitter på skarpe kniver. Jeg kan stole på meg selv, og jeg er bevisst på at valgene jeg tar hver dag hjelper meg i riktig retning.

Velvel nok om det, takk for meg ♥♥ Nå er jeg 100 % ferdig med å skrive om dette, og er klar til å fokusere for fult på andre ting. Takk til alle som har lest bloggen min (knis, hehe) og jeg håper alle har det like bra som meg!

Bli frisk for faen!

Jeg ser for meg at livet er en slags strak veg, med masse avkjørsler man enten kan velge å kjøre seg inn i, eller kjøre forbi. Selv om man noen ganger faller for fristelsen, og velger en annen vei en planlagt av og til - finnes det alltid en vei tilbake på rett spor. Det er vanskelig å holde seg på denne strake "livsvegen", men det går. Det går om man vil nok. Man kan ikke regne med å alltid være sterk nok til å holde seg på plass, men heldigvis er veien sjeldent uoverkommelig lang tilbake.

Jeg må innrømme at jeg er utrolig lei av å havne på villspor nå, men jeg klamrer meg fast så godt jeg kan. For jeg vil så utrolig gjerne.

Jeg føler det er lett å si at alt er mye bedre, og det er lett å si at alt er helt annerledes enn det har vært. Jeg har bare vanskeligheter for å forstå meg selv av og til. Lurer jeg meg selv? Lurer jeg alle rundt meg? Er ting egentlig så annerledes nå? Alt jeg vet er at jeg er mye mer klar over min egen situasjon nå, og at jeg vet hva som skal til - og jeg vet hva som kan holde meg på den rette vegen. Og jeg klarer å skille mellom friske og syke tanker.

Ofte tenker jeg at jeg skulle ønske jeg ikke hadde noe mellom ørene, og at jeg bare kunne få fred fra alt som foregår der oppe. Noen ganger får jeg heldigvis det, og det er ingenting som er bedre enn det. Jeg håper at jeg en dag bare kan klare å ta livet skikkelig med ro, jeg må bare finne den riktige veien først. Og den var ikke så lett å finne som jeg trodde, men jeg vet ihvertfall én ting helt sikkert: jeg gir ikke opp før jeg har funnet den.

Ihvertfall gleder jeg meg til å stå opp i morgen, fordi det skal bli en fin dag. Sådetså. God natt ♥

det som skjer



Det som skjer: jeg er syk, jeg er tett i hodet og halsen, jeg er sliten og føler meg forferdelig. Jeg har blitt hekta på mango og frosne bringebær. Jeg vasker huset. Jeg strikker og leser bøker. Jeg ser one tree hill på nytt. Jeg kjeder meg. Jeg drikker te og kaffe og kakao med krem. Jeg vasker klær og rydder på rommet. Jeg har hjemlengsel. Jeg går meningsløse turer til meningsløse steder. Jeg gleder meg til jul.

spiseforstyrrelsen: del 3


(fra innleggelsen, juli 2013)

Det er tungt og vondt enda, og jeg svømmer og svømmer for å komme meg videre. Noen ganger glemmer jeg å komme meg opp til overflata for å puste - for jeg vil bare videre. Fort. Eller. Jeg vet ikke, jeg vet bare at det er en plass jeg ikke vil, og det er til den perioden. 

Jeg utrolig forivrra. I det ene sekundet er jeg stolt og fornøyd når jeg ser at jeg blir rundere og rundere i kantene. Jeg vet at jeg ser mer og mer frisk ut, og at kroppen min og jeg har det mye bedre. Men samtidig er det vondt å føle at man mister kontrollen. Fordi jeg hadde stålkontroll. Eller, spiseforstyrrelsen hadde stålkontroll - og den var fornøyd med hva den fikk til. Men det ble aldri bra nok - og kontrollen ødela meg.

Enda  dukker det opp bivirkninger. Ekle, manndige hår på kroppen, pigmentflekker, kraftige magesmerter, dehydrering, utmattelse, heteslag osv. Det er ikke gøy, fordi jeg kan ikke gjøre en dritt med det, og jeg vet ikke når det vil gå over. Jeg får bare vente, fordi jeg er trygg på meg selv, og vet jeg jobber bra - og får i meg mer enn nok næring.

Jeg hadde også en del "bivirkninger" da jeg var på mitt sykeste. Jeg var konstant iskald, det var vondt å sitte og ligge, alt av berøringer gjorde vondt, jeg hadde veldig humørsvigninger (har det fortsatt litt), jeg var sliten hele tida, jeg hadde vanskeligheter for å konsentrere meg og klarte aldri å være "helt med", jeg mistet det jeg hadde av muskler, og jeg hadde lavt blodtrykk og puls osv.

Jeg skriver dette for å advare. Jeg hadde absolutt ikke planlagt å havne i denne situasjonen, og ting skjedde litt uten at jeg rakk å tenke. Jeg gikk ned 10 kg uten at jeg hadde en plan om det. Jeg merka det faktisk ikke før det hadde skjedd, og det var da det startet. Jeg merket hvor lett det var å ta "kontroll". Så vær forsiktig, vi har bare en helse, og den er det viktig å ta vare på. Bruk fornuften, kos deg og nyt livet mens du kan.

Jeg har det bra

Jeg har det bra. Ting går over all forventning, og livet blir mer og mer normalt hver dag. Jeg lukker ørene for det jeg ikke vil høre, og øynene for det jeg ikke vil se. Jeg utfordrer meg selv hver dag, og det er det som har fått meg tilbake på det rette sporet. Jeg er glad. Jeg er takknemmelig for all støtten og hjelpa jeg har fått. Det er helt utrolig at ting har skjedd så fort, begge veier. 

Jeg ler nesten når jeg tenker på hvordan ting har vært, samtidig som jeg putter skje på skje med Ben & Jerry's i munnen. Men egentlig er det ikke noe å le av. Det er faktisk ikke morsomt i det heletatt. Det handler faktisk om en sykdom, som egentlig er utrolig farlig. Mye farligere enn jeg selv har klart å forstå før nå. 

Jeg tror alt som har skjedd, har måttet skje - for å komme meg tilbake til hvor jeg er i dag. Det måtte faktisk bli skikkelig ille når det først hadde begynt. Hvis ikke hadde jeg aldri blitt innlagt, jeg hadde aldri fått hjelp - og sist men ikke minst, jeg hadde aldri forstått. Selv om jeg kanskje av og til sa, og trodde jeg forsto - vet jeg nå at jeg ikke gjorde det. Jeg ble "truet" med innleggelse mange ganger, uten at jeg tok det seriøst. Jeg så meg selv i speilet, og syntes ikke jeg så syk ut. Jeg trodde jeg så helt frisk og normal ut - og sliten? Hvordan kunne kroppen min være nær å knekke sammen når det å springe 10 km var det som fristet mest hele tiden? Jeg var jo bare litt trøtt av og til... 

Ja, disse tankene og følelsene var ikke mine. Det vet jeg nå. Når man har anoreksi, er det som om at man blir splittet i to. Den ene delen er deg, og den andre delen er satan. Jo sykere du er, jo større plass tar den vonde delen. Jo friskere du blir, jo større plass tar du. (Både psykistk og fysisk he-he.) Jeg er stolt. Stolt over at jeg har klart å skvise den dritten av en spiseforstyrrelse-satan lengre og lengre bort. Den er der nesten ikke lengre. Og det er så godt.

Det finnes ingen oppskrift eller medisin for å bli frisk. Du må bare lære deg å ta livet litt mer med ro. Lære deg å gi slipp, og lære deg å være fri. Lære deg å smile til deg selv i speilet, lære deg å akseptere (kanskje til og med bli fornøyd og stolt) når du ser at kinnene dine har blitt rundere siden forrige smil. Jeg sier ikke at det er lett, men er du sta nok til å klare å slutte å spise, bør du være sta nok til å begynne med det igjen også. Vær sta nok til å ta til fornuft, vær sta nok til å drite i hvordan andre ser ut, vær sta nok til å være fornøyd med deg selv. Jeg tror ikke det er lett for noen å akseptere seg selv, uansett om man er frisk eller syk - men det er så viktig. Vi lever (sansyneligvis) én gang, og da er det viktig å tenke over hva man vil bruke dette livet til. Og jeg har ihvertfall funnet ut at jeg ikke vil bruke mer av det på å være syk, innlagt, sulten, deprimert, rett og slett - et vrak. Jeg vil være lykkelig, og jeg vil være en person som har en positiv innvirkning - og ikke er et bekymringsmoment. 

En gang fikk jeg høre "åh du er så utrolig tynn og fin, jeg vil være som deg". Denne kommentaren irriterer meg så JÆVLIG!!! 1# Nei, du ville ikke være som meg, isåfall er du så ufattelig dum og trangsynt at du bør oppsøke lege. For går du rundt å har et ønske om å få anoreksi, ja da er du allerede syk. 2# Ikke fortell en person med anoreksi at h*n er tynn og fin!!!??? Det er som å si "åh du var stygg og feit før, og du burde ikke legge på deg fordi nå er du så fin, og du vil vel ikke bli stygg og feit igjen hææ?" Dette er så absolutt det siste en anorektisk person trenger å høre, bare-så-dere-vet-det.

Og forresten tror jeg alt for mange tenker sykelig mye på kropp, mat og trening. Tenk deg om, gjør du det? Isåfall, HVORFOR? Er det egentlig så viktig? Gjør det deg mer lykkelig? Med ganske god erfaring har jeg lært at svaret for min del ihvertfall er NEI.

For å være helt ærlig, vil jeg si at jeg så og si er i mål. Jeg er faktisk så jævlig, sinnssykt, ufattelig glad for det. Jeg tror også at jeg er litt stolt. I en periode så jeg ikke engang enden av tunellen, og jeg trodde aldri jeg kom til å bli frisk. Og jeg tror grunnen var at jeg ikke ønsket det sterkt nok. Den vonde delen i meg tok fortsatt for stor plass, og var utrolig fornøyd med utstikkende bein, og ville ikke gi slipp. Men hva faen skal man med dem? ALT gjorde vondt, hver eneste lille berøring var irriterende, og særlig fint var det heller ikke. Ærlig talt.

Så ja, dette ble rotete og brutalt, men det kom ihvertfall rett fra hjertet, og siden mange spørr hvordan det går - her er svaret. Jeg har det bra. Dritbra faktisk.

spiseforstyrrelsen 17. august

Etter at jeg fikk komme hjem fra innleggelsen har jeg vært "innlagt" to netter i uka for å veies. Så på torsdag dro jeg og mamma nok en gang inn til byen. Vi fikk startet så smått å flytte inn litt i den nye leiligheten, og jeg kjenner at jeg gleder meg skikkelig til jeg får lov til å bo der 100 %. Den er så utrolig koselig, og det å begynne å flytte inn småting var faktisk veldig motiverende. Dermed endte det med at jeg spiste alt mulig rart da mamma kjørte meg til "innleggelses-huset" (galehuset?? hva skal jeg kalle det??) den kvelden. Og det igjen førte til at jeg ENDELIG har gått opp i vekt! Har stått i stampe i ca. en måned nå, uten at vekta har forandret seg i det heletatt - selv om jeg har fulgt alle kostplaner og regler - samtidig som jeg har spist masse ekstra. Men som sagt, har vært ekstra flink i det siste, og spist ganske mye utenfor kostplanen - noe som endelig har gitt resultater. Derfor ble jeg utskrevet (sansyneligvis og forhåpentligvis for alltid) fra galehuset på fredag. Håper jeg kan si at innleggelse er et kapittel i livet mitt som endelig er utlest.

Ellers starter jo skolen på mandag, og jeg gleder meg mer enn jeg gjorde da jeg skulle starte på skolen for første gang. Riktignok  får jeg nesten ikke lov til å være på skolen enda, men jeg skal ihvertfall møte opp på første skoledag + kanskje enda en dag denne uka. Jeg vet ihvertfall at jeg bare må fortsette å jobbe like bra som jeg har gjort for å bli frisk og for å normalisere livet mitt. Jeg håper jeg slipper å kaste bort mer tid enn nødvendig på denne spiseforstyrrelses-dritten, og at jeg snart kan leve et normalt liv igjen. Jeg savner å gjøre kjedelige ting som å gå på skole, jobbe og trene. Jeg savner den stressende og hektiske hverdagen - som jeg faktisk har funnet ut at egentlig er veldig viktig for meg. Jeg savner å få lov til å være alene uten å måtte ha noen der for å "passe på meg" hele tiden. Jeg savner å føle meg som en 17-åring.

Ting som har motivert meg i det siste er: å begynne å flytte inn i leiligheten (fordi jeg gleder meg helt sinnssykt masse til å kunne bo der og ta ansvar for meg selv og ha et normalt liv), å ta sol (fordi det gjorde så ufattelig vondt at jeg fikk helt sjokk da jeg skulle legge meg i solariumet), å se at mamma er sliten og bekymra (fordi jeg ikke vil slite henne ut eller bekymre henne), å se at søstra mi har fått større rumpe enn meg (skal riktignok ingenting til, men HALLO. Jeg vil også ha noe godt å sitte på:(:() og se at andre klarer å balansere mat og trening på en fornuftig måte (fordi det vil jeg også).

For meg er det utrolig viktig med motivasjon rundt dette. Å få sånne oppvekkere, som jeg f.eks. fikk da jeg skulle ta sol hjelper så utrolig masse. Det minner meg på at jeg faktisk er for tynn, og at jeg ikke bør være redd for å spise dobbelt så mye som alle andre. Det minner meg på at jeg faktisk må jobbe videre og hardt, helt til normale ting som det å ta sol ikke gjør vondt lengre. Jeg kan i hvertfall med hånda på hjertet si at mye har forandret seg den siste tiden, og jeg føler at jeg er nærmere målet mitt hver dag, uansett hva vekta viser. For sykdommen ligger i hodet, og jeg føler at Hanna tar større plass enn spiseforstyrrelseshanna der inne for hver dag som går.

svar på spørsmål

Hvordan kommer du overens med de ansatte?
Veldig godt vil jeg si. Det er veldig mange å forholde seg til, og jeg har nok hilst på nye fjes hver dag her - og de er selvfølgelig alle veldig forskjellige. Jeg har ikke hatt noe problem med å forholde meg til noen av dem, og har faktisk hatt veldig koselige stunder med mange av dem. 

Merker du at du har forandret noe personlighet etter sykdommen?
På innsiden er jeg den samme som jeg alltid har vært. Men jeg er, og har vært utrolig masse sliten av mange grunner. Én av grunnene er selvfølgelig for lite ernæring, men på grunn av det har jeg også fått søvnproblemer, så jeg sover maks 5 timer pr. natt, og slik har det vært i et halvt år. Ellers tenker, stresser og planlegger man veldig mye når man har denne sykdommen, og det sliter meg også ut. Og jeg får på en måte aldri til å "være helt med" på grunn av det. Jeg føler jeg har blitt litt kjedeligere, fordi det jeg har mest lyst til hele tiden er å være for meg selv, slappe av, eller bare gjøre noe fornuftig. 

Dessuten føler jeg at jeg har lært utrolig masse, både om meg selv og ellers. Jeg har lært å sette stor pris på små ting, og jeg føler på en måte at jeg har fått litt mer perspektiv på hva som er viktig, og hva som ikke er like viktig i livet. Så svaret er ja.

Kommer du til å fortsette på skole til høsten?
ALT jeg vil er å ha et normalt liv, noe som også betyr at jeg vil ha vanlig skolegang. Men det får jeg ikke lov til fra starten, og vet forsåvidt ikke om jeg har klart det heller. Så jeg skal sansynligvis kutte ut noen fag/dager, og får velge selv hva jeg tror er best. Det blir et veldig vanskelig valg, fordi jeg vil egentlig ikke gå glipp av noe. 

Hvordan ser du for deg livet ditt om et år?
Jeg ser for meg (håper) at jeg har et normalt forhold til mat, og at jeg får lov til å spise det jeg vil og trene når jeg vil. Og at jeg klarer å balansere mat og trening slik at vekta holder seg stabil. Og jeg håper jeg har mer energi som jeg kan bruke på å gjøre helt normale ting, være mer sosial, jobbe og gå på skole. Og at jeg er så stabil at de rundt meg slipper å være bekymra. Og så håper jeg at jeg har det jævlig bra og er jævlig lykkelig!

Favoritt klesbutikker?
Weekday, Cos, Urban Outfitters og div. vintagebutikker.

Hvordan ble du en så fantastisk jente, som får så masse ut av dagene, trener, er flink til alt, kreativ og tolmodig?
Haha, først og fremst; tusen takk. Jeg er en skikkelig planleggingsfreak, og må ha kontroll på ALT. Ja, man får gjort ting, men det er utrolig slitsomt - og for min del har det jo gått for langt. Det er ikke sunt å strebe etter å være "perfekt", fordi ingen er det, eller kommer til å bli det. 

Når begynte du å bry deg om mote, klær og sånne ting?
Jeg har vel brydd meg om det så lenge jeg kan huske, men har vært ganske stilforvirra i noen år, og vil ikke si at jeg har funnet en stil jeg er komfortabel med før nå. 

Hva spiser du der du er innlagt?
Jeg spiser helt vanlig mat! Bare veldig ofte og mye mer enn jeg er vant til.

Har du et spesielt "sted" du går til på mørke/triste dager, for å få inspirasjon eller motivasjon?
Nei, men ting som hjelper på sånne dager er å gå turer, plukke blåbær, grine og lese "de gode tankene" som jeg selv har skrevet ned som en påminnelse.

Hva har du tenkt å utdanne deg som?
Har ikke peiling! Men jeg liker å skrive, og jeg liker å ta bilder. Og jeg liker klær. Fins det en jobb der man får kombinert dette? 

Hva synes du om å snakke om spiseforstyrrelsen?
Jeg er helt åpen om den, men det spørs litt på humøret. Noen ganger kan jeg sitte å mobbe meg selv, mens andre ganger er det litt mer ubehagelig. Dere veeet... de gode og dårlige dagene. Som oftest er det ikke noe problem å snakke om. 

Kan du fortelle om spiseforstyrrelsen din? Hvordan det startet osv.
Det har jeg gjort, og det kan hende jeg skriver mer.  

Hvor er du innlagt?
I Trondheim, på Barne- og Ungdomspsykiatri.

Kan du legge ut bilder av avdelingen?
Nei.

Tror du at du kommer til å få tilbakefall når du kommer hjem?
Man blir ikke frisk bare av å være innlagt, eller å legge på seg et par kg. Spiseforstyrrelsen går mere på tankene, så det vil nok ta veldig lang tid før jeg er 100 % frisk. Men nei, jeg tror ikke jeg kommer til å slutte å spise når jeg kommer hjem, fordi jeg skal fortsette å følge kostlistene mine. Fordi jeg vil bli bedre.

Kan du legge ut kostplanen din?
Nei, det vil jeg ikke. Men jeg spiser normal mat, og fem måltider om dagen.

Hvor høy er du? Og hvor mye veide du før du ble innlagt?
Jeg er 1.68. Hvor mye jeg veide på mitt minste vil jeg ikke fortelle, men jeg hadde gått ned 20 kg. Legene sier at jeg kan kollapse når som helst og har en faretruende lav bmi - så det er utrolig skremmende hvor langt dette har gått uten at jeg har ønsket det. Jeg har ihvertfall gått opp litt etter at jeg ble innlagt. 

Ønsker du å bli frisk, eller har du blandede følelser?
ALT jeg vil er å bli frisk, men jeg er jo ikke det enda. Så frykten for å bli tjukk er der enda, men jeg er fullstendig klar over at det skal utrolig mye til før jeg blir det.

Hvor mye har du gått ned det siste året?
Jeg begynte ikke å gå ned før i desember, så på et halvt år har jeg gått ned 20 kg.

Hvordan går det med deg?
Hyggelig spørsmål! Akkurat nå har jeg det supert, men det går veldig opp og ned. Men heldigvis er jeg mest glad og motivert.

Har du gått ned mange klesstørrelser side du har blitt tynnere?
Jeg har alltid brukt XS/S, så nei - ikke mange. I det siste har jeg jo kjøpt de minste størrelsene jeg har funnet, og har hatt en del problemer med bukser og shortser ettersom ingenting passet lengre. Men jeg har heldigvis fortsatt noe å ha på meg, og en del klesbutikker selger jo XXS også. Men håper ikke jeg trenger å bruke de klærne så lenge.

Du er så sykt pen, og jeg beundrer pågangsmotet ditt! Hva er det som driver deg?
Tusen tusen takk! Det som driver meg er motivasjonen for å bli frisk, få et normalt liv, og det å slippe å være mer til bry for de rundt meg enn hva som er normalt.

Har du noen i kikkerten?
Nei.

Hvor mange lesere har du på bloggen?
Mellom 200 og 300 ca.

Kan du legge ut bilder av huset ditt? Det ser så fint ut.
Tror ikke jeg kommer til å lage et innlegg for det, men det kommer sikkert til å komme flere bilder hvor man ser litt? Haha. 

Hvor mye trener du og har du trent siden du ble syk?
Siden jeg fikk diagnosen (i slutten av mai?) har jeg kanskje trent 4-5 ganger, men ikke i det heletatt i det siste. Jeg får ikke lov, og det kan være veldig farlig. Utrolig kjipt ettersom jeg elsker å jogge, men da har jeg bare enda en ting å glede meg til.

Du virker så sterk, er du det i virkeligheten også?
Jeg vil si at jeg er ganske sterk, men jeg har som sagt mine dårlige dager. Da beveger jeg meg som regel stille ut fra offentligheten, legger meg på rommet mitt, griner i en halvtime og går ut igjen som om ingenting har skjedd. Men det har også hendt at jeg bare har løpt ut av møterommet når jeg har hatt samtaler - og det har hendt at jeg ikke har klart å slutte å gråte. Klarer som regel å holde motet og humøret oppe, da.

Er du født i 95 eller 96?
96. 

Hvor bor du?
Haha, dette er faktisk et av de vanskeligste spørsmålene jeg får. Jeg bor tre plasser, så i hverdagene bor jeg i en leilighet i Trondheim, mens i helgene og feriene bytter jeg på å bo hos mamma og pappa på Fosen. 

Kan du lage videoblogg? Enten når svarer på spørsmålene eller en annen gang?
Ja, det kan jeg sikkert, bare jeg kommer på noe å lage video om, eller får skikkelig lyst en dag. Det ble ikke denne gangen!

Din all time favorittsang?
Har faktisk ikke én sang jeg alltid har elsket og fortsatt elsker, men har helt dilla på Ben Harper for tiden. Særlig "Keep Your Head Up". ♥♥♥

Har du gått ned mer i vekt siden i mai?
Ja, har gått ned veldig mye siden i mai. Heldigvis har jeg begynt å gå opp igjen nå.

Føler du at du vil bli frisk, men likevell sliter du med å spise, selv om du vet at det er den eneste medisinen som funker?
Ja, det er mange tanker som surrer i hodet, men det viktigste er vel at jeg ihvertfall spiser det jeg skal uansett hvor lyst jeg har til å gjøre det eller ikke.

Får du ikke lov til å trene?
Nei.

Det virket jo som da du laget innlegget "Project Eat" at du skulle bli frisk snart - før det ble alvorlig, hva skjedde?
Jeg vet ikke. Det er vanskelig å si, men ting var ikke så alvorlig enda, så jeg tok det ikke seriøst nok - og ting ble mye verre etter det.

Har du mistet mensen?
Det vet jeg ikke, fordi jeg går på p-piller.

Passer de gamle klærne dine?
Bukser og shortser passer ikke, men toppene/gensrene mine gjør det. Det har jo ikke så mye å si om de er litt mer baggy.

Må du spise brød flere ganger om dagen?
Ja.

Kan du velge porsjoner selv når du er innlagt? Og hva spiser du til middag og kveldsmat?
Jeg kan velge middagsporsjon selv, men må jeg følge en fast kostliste med mengde og type mat. Middagen er forskjellig hver dag, og til kvelds spiser jeg brødskiver.

Siden du bor alene og ingen passet på hva du spiste, var det sånn spiseforstyrrelsen startet?
Jeg tror jeg fikk spiseforstyrrelser av mange kombinerte årsaker.

Skal du starte på skolen i august?
Ja.

 Stoppet du med godteri osv. før spiseforstyrrelsen utviklet seg?
Ja.

spørsmålsrunde


Lurer du på noe kan du spørre om hva som helst; viktig eller totalt usaklig, så skal jeg svare så godt jeg kan så fort som mulig. Har fått en del spørsmål i det siste, så jeg tenkte det var mest praktisk med en spørrerunde. Er det noe du lurer på? ♥

de vonde tankene


dag 10/14
Nå begynner jeg å få skikkelig hjemlengsel. Og jeg er dritlei de samme brødskivene med det samme pålegget jeg får tre ganger om dagen. Jeg er dritlei av å få høre "litt mer smør da" og "litt mer ost da". Jeg er dritlei av å gå forbi speilet. Jeg kan se at jeg har lagt på meg, og det er dritskummelt. Dessuten får jeg nesten ikke sove for tiden, så det ser ut som at jeg har dødd 5 ganger i løpet av oppholdet her. Jeg føler meg så utrolig stygg at jeg gruer meg til å gå ut i offentligheten. Det er vondt å føle at jeg ikke får bestemme over meg selv i det heletatt. Jeg føler at jeg verken får bestemme over min egen kropp eller mitt eget liv. Og det er vanskelig å innse at man er syk når man føler seg helt frisk både psykisk og fysisk. Det eneste jeg må gjøre er å tro på at tallet jeg ser på vekta er farlig og skadelig for meg. Jeg må tro på det når andre sier jeg er så tynn at det er stygt. Jeg må tro på det når legen sier at bmi-en min er så lav at jeg ikke kan fullføre en vanlig skoledag uten å knekke sammen. Jeg må tro på det når legen sier at aktivitet rett og slett er farlig for meg. Jeg må spise mat jeg faktisk ikke synes er god, fordi de rundt meg sier jeg må. Uansett hvor stor jeg synes dobbelhaka mi er blitt må jeg bare fortsette å spise meg stappmett mange ganger for dagen. Det føles som at jeg plutselig sitter her uten noen rettigheter. Og det er en forferdelig vond følelse og situasjon. Som regel klarer jeg å bare smile og late som at jeg synes det er greit, og at livet er fint - men noen ganger er det for tungt. Og det er ofte relatert med møtet med speilet hvor jeg bryter ut i gråt og blir dritsint på meg selv fordi jeg faktisk ser så forferdelig ut.

Spiseforstyrrelsen: del 2

En vanlig dag på innleggelse:

0800-0820: frokost
0820-0920: oppfølging*
0920-1000: fritid**
1000-1015: mellommåltid***
1015-1045: oppfølging
1100-1115: kort gåtur
1115-1200: fritid
1200-1220: lunsj
1220-1320: oppfølging
1320-1530: fritid
1530-1550: middag
1550-1650: oppfølging
1700-1715: kort gåtur
1715-2000: fritid/besøkstid
2000-2020: kveldsmat
2020-2120: oppfølging
2120-2300: fritid
2300: sovetiiiid

*oppfølging betyr at vi må sitte helt stille etter måltid under oppfølging av personalet. Vi får ikke lov til å røre på oss i det heletatt.
**fritid betyr at vi f.eks. kan sitte på rommet, holde på med pc, lese, strikke, se på tv, dusje osv. Jippiyey
***mellommåltidene er faktisk noe jeg ville ha sett på som et eget måltid, da de er veldig mettende og store for min del. Jeg er ALLTID stappmett både før og etter alle måltider, noe som er det vanskeligste med å være her. Det gjør rett og slett vondt å spise når man allerede er stappa, noe jeg tror de fleste vet av erfaring. Og medt tanke på at vi må sitte stille så og si hele dagen er det umulig å bli liiitttt sulten igjen før et måltid. 

(bildet er ikke tatt nå)

Dessuten er det utrolig deprimerende med de samme rutinene hver dag, og det å bare sitte stille får meg til å få sponk. Altså, jeg er vant til å få noe ut av dagene, jeg er vant til å trene (noe jeg er innforstått med at jeg ikke kan gjøre nå), og jeg er vant til å bevege meg. Derfor er det utrolig tungt å ikke ha muligheten til å gjøre noe spennende, eller noe som får meg til å føle meg bedre. Her er f.eks. en liste med ting jeg hadde lyst til å gjøre i løpet av sommeren, som jeg skrev for en stund tilbake:
♥ Spis sunt, ofte og NOK til å holde meg frisk og oppegående
♥ Få noe ut av hver dag, vær aktiv og ute i frisk luft
♥ Jobbe
♥ Blogge
♥ Plukke bær
♥ Ta vare på meg selv
♥ Være glad og fri
♥ Lese, strikke, drikke te, tenne lys
♥ Være sosial, glad og hjelpsom
♥ Ta bilder
♥ Flytte og planlegge flytting

Det er altså kun ting av dette jeg kan gjøre her. Og det er så få ting av dette jeg vil gjøre her. Blogging blir ikke det samme. Jeg kan se på blåbærene fra vinduet, men det blir heller ikke helt det samme. Jeg kan ta vare på meg selv, men ikke på samme måte som hjemme. Være glad kan jeg, men det er vanskeligere her. Lese og strikke kan jeg faktisk gjøre her uten problemer. Men å drikke te frister liksom ikke like mye når det ikke er min egen te, og når jeg er stappmett hele tiden. Ta bilder? Ja. Jeg kan jo ta bilder av det lille, rotete rommet mitt, eller kanskje jeg klarer å fange opp noen fugler fra vinduskarmen?

Det er så trist å tenke på at jeg har klart å rote meg opp i en situasjon der jeg har ødelagt hele sommeren min både for meg selv og de rundt meg.  Jeg føler det sånn ihvertfall, selv om de rundt meg prøver å overbevise meg om at det er greit, og at de vil hjelpe meg å bli frisk skulle jeg virkelig ønske at dette aldri hadde skjedd - og at dette aldri hadde blitt noe vi har blitt nødt til å bruke så mye tid og krefter på. Jeg er lei av at jeg krever så mye uten at jeg vil det, jeg er lei av å få så mye mer oppmerksomhet enn jeg vil ha og jeg er lei av at andre må tenke, og ta ansvar for å prøve å hjelpe meg. For de vil hjelpe, uansett om jeg vil ha hjelp eller ikke. Jeg føler meg litt som familiens lille, dumme, storrommede treåring, som både tar alt for mye plass og er alt for sta, tverr og egoistisk. Men alt jeg vil er jo egentlig bare å gjemme meg under dyna for hele verden, og bare bli der til jeg har bestemt meg for å våkne. Og når jeg våkner skal alt være som før igjen.

Spiseforstyrrelsen: del 1

Jeg tenkte å begynne å fortelle dette i helt feil rekkefølge. Akkurat nå er jeg innlagt på psykiatrisk avdeling for ungdom. Dette høres jo helt uvirkelig ut når jeg sier det, men jo - det er faktisk sant. Jeg er innlagt, og har vært det siden torsdag, altså dette er min 5. dag her. Jeg tenkte rett og slett å starte å fortelle historien min her. Om hvordan det er å være innlagt. Og når man skal skrive en så personlig historie, og publisere den sånn at hvem som helst kan lese den, er det viktig at jeg prøver så godt jeg kan å være forsiktig med hva jeg skriver. Dette er nesten litt skummelt, fordi man vet aldri hvordan det man skriver på nett kan påvirke andre, og hvordan det kan endre andres syn på meg som person. Men jeg skal prøve så godt jeg kan.

Meg akkurat nå: sliten, trist, glad, ulykkelig, lykkelig, ufornøyd, fornøyd, umotivert, supermotivert, forvirra, målbevisst, usikker, viljesterk, svak, sint, skuffa, stolt og livredd på samme tid.

Det at muligheten var der for at jeg kunne bli innlagt har jeg fått høre ca. tusen ganger. Det har gått inn det ene øret, og ut det andre. Jeg har ikke tatt det seriøst i det heletatt. Jeg har ikke tatt spiseforstyrrelsen seriøst i det heletatt før nå nylig heller. For det er ikke lett. Når man selv ikke ser at man blir tynnere, og kanskje er sykelig tynn, hvordan skal man da klare å tro på at man trenger hjelp? Og hvordan skal man klare å tro på at det man driver med ødelegger kroppen og helsa? Spiseforstyrrelser er rett og slett så vanskelig å forstå seg på, både for "offeret" selv, og for de rundt. 

Men ja, jeg fikk ihvertfall helt sjokk da jeg fikk vite at jeg virkelig skulle bli innlagt. Jeg fikk vite det 30 minutter før vi måtte dra, og reagerte først med å gråte, og etterpå satt jeg der bare stiv som en stokk. Jeg vet ikke helt hva jeg følte, men jeg tror det var sinne og irritasjon - selv om jeg var ganske likegyldig. Jeg gikk helt stille rundt i huset og pakket med meg de nødvendigste tingene mine, og reiste bort med en visshet om at det ville være minst 14-dager før jeg skulle komme hjem igjen. Og sånn blir det nok.

Ihvertfall ble jeg utrolig positivt overrasket over institusjonen. Jeg ble tatt godt imot, snakket med litt forskjellige folk og ble tildelt et rom. Det er utrolig mange rare "regler" her, og i starten er det veldig uvant. Det er også veldig mye, og ofte mat. Eller, for meg føles det ihvertfall sånn, med tanke på at mengden mat økte så betydelig på så kort tid. Det gjør rett og slett vondt i kroppen, men jeg vet jeg må. Og det har gått mye bedre enn forventet. Jeg er ikke redd for å spise, men problemet ligger heller i det at det gjør vondt - fordi det er uvant for kroppen min.
Ellers får jeg såvidt lov til å bevege meg. Frem til nå har jeg fått en 15 minutters gåtur hver dag (fra i dag av x2). Det er helt utrolig hvor fort de 15 minuttene går, og hvor stor pris man setter på dem i en sånn situasjon. Jeg må bokstavelig talt sitte helt stille nesten hele dagen. Det er faktisk litt deprimerende, men jeg har til gjengeld fått meg en ny hobby. Jeg har begynt å strikke faktisk, og det er utrolig hvor fort det går når man har så utrolig lite å gjøre - så det blir nok en laang og fin hals til vinteren. He-he.

Til slutt vil jeg bare si at jeg tror dette er bra for meg, og at det går over all forventning. Selvfølgelig er det tungt, trist og vanskelig til tider, men jeg har det bra. Og jeg skal få det bedre. Jeg skal få et normalt liv igjen - for det er målet. Og jeg anbefaler ALLE som har problemer om å søke hjelp, og ikke være redd for det. For det er verken så skummelt eller tabu som man kanskje tror.

(Kalte dette innlegget for del 1, fordi jeg kanskje muliggens skriver mer om dette temaet fremover.) 

når alt du gjør blir feil



Når du prøver så hardt du bare klarer å gjøre alle fornøyde, å gjøre ting bedre og du gir alt - og det fortsatt ikke er nok. Når du gjør ting som du egentlig ikke har lyst til i det heletatt, eller føles dødsskummelt, bare for å tilfredsstille og berolige andre. Når du presser deg selv så hardt at du ikke får puste. Når alt du gjør blir feil.

Video: mobbing og homofobi

 Vil bare si at dette er en av de tristeste videoene jeg har sett på youtube. Mobbing tror jeg må være noe av det sykeste jeg  vet av. At folk kan gå å rakke ned på andre uten grunn, som f.eks. på grunn av legning (som her) er helt vilt! Jeg HATER homofober! Seriøst, det må være det dummeste folkeslaget som fins. Alle mennesker er like mye verdt, hvis man ser bort ifra sånne syke mennesker som Hitler og Anders Behring Breivik. Uansett hvilket kjønn de liker. Jeg lurer på hva de som rakker ned på andre tenker om seg selv. Sånn passe selvgode kanskje? 

Hva mener dere om homofobi og mobbing? 

Smil

Dette skrev jeg til Snakk-ut-sida i Adresseavisa, var på trykk på torsdagen :-)

Har du en bra dag? I så fall kan du hjelpe andre til å få det også. Smil. Smil til folk du ikke kjenner, folk du kjenner: hvem som helst. Så kan du krysse fingrene for at noen smiler til deg på en dårlig dag også. Smilet er noe alle mennesker har til felles, uansett kultur, kjønn og alder. Et smil kan gjøre en dag så utrolig mye bedre! Det koster så lite, men betyr så mye.

Hva synes du?

Selvtillit

Noen ganger er det lett å legge merke til om en person har bra selvtillit, eller god selvfølelse. Kanskje kan man være litt høy på pæra og ta mye plass. For å være helt ærlig ville jeg heller hatt en smule mer selvtillit enn nødvendig, og tatt plass, i stedet for å være en stille og tilbaketrukket person som ingen legger merke til. Jeg er ingen av delene, tror jeg. Men å jobbe litt med selvtilliten kan jeg alltids gjøre.

Spør du meg er selvtillit viktig. Det er stressende å gå rundt å tenke på alt som er negativt ved en selv hele tiden, og det er ikke akkurat en god følelse. Derfor har jeg tenkt å gjøre noe med selvtilliten min, men kanskje er det noe som bare kommer naturlig? Ikke vet jeg. Time will show! Her er ihvertfall 10 ting som kan gjøre selvtilliten bedre:

  1. Bli komfortabel med å være ukomfortabel
  2. Send ut en bedre utstråling og kroppsspråk
  3. Tren og ta vare på kroppen, samt kle deg med stil
  4. Benytt deg av positive affirmasjoner daglig
  5. Hev deg over kritikk
  6. Slutt å sammenligne deg selv med andre
  7. Slå av TV?en
  8. Oppnå økonomisk trygghet
  9. Omring deg selv med positive venner
  10. Lev i nuet - livet er kort
    Kilde: her

Har du god selvtillit?

Nei til Canada Goose

Jeg har ønsket meg Canada Goose-jakke utroloig lenge nå. De er nydelige, behagelige, varme og har god kvalitet. Jeg har egentlig ikke tenkt på hvor den nydelige, deilige pelsen kom fra, men at den var ekte, det visste jeg. Det brydde jeg meg ikke om, helt til jeg så denne videoen. 

Kjenner jeg får vondt inni meg. Noe så grusomt! Håper alle som har Canada Goose-jakke angrer en smule, og tenker gjennom det de ser på videoen! Når rundt 400 000 coyoter blir skutt, forgiftet eller fanget i revefeller hvert eneste år, burde vi tenke på hva som er viktig her i verden. Skal et dyr måtte dø for at du skal få drømmejakken?

"Canada Goose argumenterer for at pels fra coyote som de bruker på sine klær er menneskelig." - nojoke

Canada Goose (coyote) from DRA TVn on Vimeo.
Hva mener DU? 

Les mer i arkivet » Mai 2014 » Februar 2014 » Januar 2014
hits